En gruppe hoder i terrakotta kan oppleves som et samlingspunkt for Hanne Christiansens seneste arbeider. Hodene er beslektet i sin hovedform men variert i struktur og utførelse. Det enkelte hode har individuell karakter i motsetning til idealfremstillinger som forsøker å skrelle av de særegne individuelle trekk. Hodene gir heller ikke inntrykk av å være fantasifostre. I møtet med dem oppstår en fornemmelse av at skulpturene springer ut av inntrykk eller opplevelser av bestemte mennesker og typer som kunstneren har gitt sin fortolkning av, uten at det er portretter i konvensjonell forstand ved at de først og fremst skal gi et gjenkjennelig bilde av en navngitt person.

Det er forbundet med ansvar å gi en fremstilling av et menneske enten dette menneske er navngitt og gjenkjennelig eller ikke. Fremstillingen blir et bilde på kunstnerens menneskesyn like så mye som på hvordan en modell faktisk ser ut. I sitt verk utleverer kunstneren først og fremst seg selv. Det er derfor ikke uten betydning når vi kan registrere at Christiansen skildrer mennesker uten store fakter, overdrevne geberder eller spesielle grimaser. Det er måtehold, avgrensning, presisjon og fast form som karakteriserer fremstillingen. Stilistisk er hodene nærmest en smule arkaiserende i sin forenkling av formen, men samtidig utstyrt med detaljer som gir holdepunkter for en karakteristikk. Verkene er typiske for Hanne Christiansens kunst som utmerker seg gjennom å balansere mellom ytterpunktene og i stedet for det entydige meddele nyansene. Som et resultat av at den er nyansert kan man ikke forvente at meningen i verkene meddeler seg høylydt og bombastisk.

Nyanserikdommen hos Hanne Christiansen kan knyttes til den nøytralitet man finner i bearbeidingen av motiver. En nøytralitet som strekker seg videre til behandlingen av materialer og former som hun behandler på en enkel, rett fram og tradisjonell måte slik at de fremstår med et rent og klart uttrykk. Med andre ord føyer hennes kunst seg inn i en bred allmenneuropeisk klassisk tradisjon, mer enn den kan forstås ut fra forestillinger om at nordeuropeisk kunst er preget av voldsomme følelser og formløshet. Noe som i og for seg kan høres merkelig ut når man betenker at hun først gjorde seg gjeldende som en av de kunstnerne som tidlig på 1980-tallet ble tatt til inntekt for en ny heftighet i maleriet, inspirert av ekspresjonismen. Til det er å bemerke at i like så sterk grad som den nye figurasjonen den gang hentet impulser fra ekspresjonismen, hentet den impulser fra klassisk europeisk kunsttradisjon. Det er denne brytningen mellom uttrykk man tradisjonelt har oppfattet som motsetninger som gir spenning til Hanne Christiansens kunst.

Tredimensjonale arbeider er forøvrig ikke hva man forbinder Christiansen med og det er da også malerier som fortsatt dominerer hennes produksjon. Hun har alltid stått frem som en maler opptatt av problemstillinger knyttet til det å uttrykke form og rom på premissene av maleriets to dimensjoner. Uansett hvor kraftig hennes uttrykk kan ha vært i perioder har hun tatt med seg inn i sin kunst en malerisk kultur og disiplin som vektlegger en rasjonell billedbygging der komposisjonen fremstår som harmonisk, formen er logisk beskrevet og koloritten bygger opp under komposisjon og formbeskrivelse. I hennes nye arbeider er det fortsatt hva man kan kalle klassiske problemstillingene som blir bearbeidet. Hennes arbeid står i dag i et friere forhold til samtidsscenen enn da hun innledet sitt kunstnerskap. Typisk nok finner man i mindre grad åpenbare referanser til andre kunstneres arbeider og desto flere referanser til egne tidligere arbeider i denne gruppen malerier. Kunstneren har altså opparbeidet sitt eget bildeunivers som mer og mer får en selvrefererende karakter.

Figurmaleriet har alltid utgjort kjernen i Christiansens bildeverden og når hun tar for seg hodet som motiv i en serie små malerier setter hun hodene inn mot nøytrale bakgrunner.

I maleriene av hoder knytter hun an til den tredimensjonale representasjonen ved at vi gjennom serien fremstiller hoder sett fra alle synsvinkler. Vi kan føre blikket over de tradisjonelle vinklingene i profil, ¾ profil og rett frem. Et hode er vist i bakfra – en posisjon som sjelden forekommer der fremstillingen konsentrerer seg til ett objekt. Bare en posisjon forekommer på hvert bilde, noe som poengterer forskjellen mellom de to billedmediene – skulptur og maleri – der bare skulpturen tillater en bevegelse som gir oss opplevelsen av objektet som rundform. Bakgrunnene er gjennomgående nøytrale og utført i en dominerende farge. På et par av bildene blir formatet inndelt i et horisontalt eller vertikalt stilt rektangel i ulike farger eller i sterkt avvikende nyanser, noe som skaper illusjonen av at modellen er stilt inn i et rom og ikke bare mot en flat bakgrunn. Den maleriske utførelsen av hode og hår kan variere sterkt men har som fellesnevner betoning av områdenes ulike stofflighet og struktur. Koloristisk stiller kunstneren seg fritt fra å gi noen realistisk fremstilling av hudfarger. Fargen får dermed en primært dekorativ og stemningsskapende funksjon. Selv om modellene har ulik ansiktsoppbygging får man ingen sterk indikasjon på ulike etnisiteter. Det virker som alt som kunne gi fremstillingen en uttalt tendens – enten når det gjelder oppfatning av modellen som vakker, heslig, merkelig eller fremmedartet er tonet ned. Hva de alle har felles er at det er bilder av kvinner. Kvinnen har vært Christiansens hovedmotiv og er det fortsatt. I likhet med hennes maleriske form er hennes fremstillinger av kvinner også preget av nyanserikdom. I hennes bilder finner vi alle kvinnetyper, men det er sjelden man kan sette etikett på dem, selv der det er fristende å se en blek og dukkeaktige klisjé, kvinner med dragning mot det mystiske eller robuste kvinner trygt plantet i sine omgivelser, så har de gjerne noe ved seg som antyder flere dimensjoner.

Det har alltid vært en styrke i Christiansens komposisjoner at hun har utnyttet plasseringen av figurene i billedrommet til på samme tid å underbygge en komposisjon og skape uttrykk og dermed også mening i verket. Når plasseringen i de nye maleriene som oftest føyer seg inn under et tradisjonelt portrettskjema der enkeltpersoner males i et tilnærmet 1:1 forhold til naturen, skaper hun en likeverdsrelasjon mellom betrakter og modell. Alle avvik fra dette forholdet vil enten kunne oppfattes som et ønske om å fremheve og gjøre et hode viktig og monumentalt, eller tvert imot gjøre det lite og unnselig. Hos Christiansens tilfelle forekommer knapt det siste – de fleste av hennes mennesker står frem som sterke personer.

Få bildegenre er så låst i fremstillingen som det intime portrett som behandler ett objekt. Alle avvik fra konvensjoner oppleves som påfallende og vil dermed også påkalle vår fortolkende oppmerksomhet. Bortsett fra i etpar tilfeller der hodet gis en plassering som bidrar til å understreke et uttrykk er den nøytrale midtstilte posisjon foretrukket i Christiansens bilder. Dette intime bilde er en portrettype som avstår fra å ta i bruk et symbolapparat som kan fortelle om posisjon og status hos den avmalte og det tidstypiske begrenser seg til fremstillingen av drakt, hårfasong og tildels i koloritten. Når Christiansen tar opp bildetypen fremstiller hun kvinner og legger dermed også inn en ekstra betydningsdimensjon i forhold til tradisjonen, der det mest var menn som ble gjenstand for denne formen for oppmerksomhet.

Det beskjedne formatet gir et signal om et bilde i menneskelige dimensjoner; et objekt som er lett håndterlig og som kan bringes med og plasseres uten voldsomme anstrengelser eller tilpasninger. Variasjonen i det maleriske uttrykket utover i serien påminner også om at nøytraliteten i motivgjengivelsen bygger opp under at det er mulig å overse at det dreie seg om et portrett og sette selve utførelsen i fokus for oppmerksomheten. Motivet fremstår da som et påskudd til å male og forskjellene i modeller blir et påskudd til variasjoner i form, stoffbehandling og koloritt.

I de større figurkomposisjonene lager Hanne Christiansen små fortellinger fortalt med enkle virkemidler. Et flertall av bildene tar for seg sjø og en bader på vei mot sjøen eller ivrig utfoldelse i vannet. Koloritten er dominert av romantikkens blå farge, men det er på ingen måte noen dominerende melankolsk stemning i bildene. I det hele tatt virker det som om kunstneren forsøker å unngå å bare sette surfe på de innarbeidede klisjéforestillinger som knytter seg til både motivkretsen og koloritten. Det fører til at bildene befinner seg i spenningsfeltet mellom romantikkens fremstillinger av det lille mennesket i ferd med å oppslukes av det store kosmos og en borgerlig og jordnær realistisk fremstilling av det gode liv slik det kan arte seg ved sjøen på Nøtterøy. Denne spenningen gjør det ualminnelig alminnelig og det alminnelige ualminnelig.

Enkelheten i komposisjon og motivvalg akkompagnerer en større malerisk frihet og suverenitet i de nye arbeidene enn vi tidligere har møtt hos Hanne Christiansen. Koloristisk bygger de fleste arbeidene på en dominerende farge som utarbeides i en serie nyanser og påføres lerret med variasjon. Det fører til en opplevelse av at fargeflatene puster og får sitt eget liv og at fargen ikke blir benyttet bare til å fylle ut et felt på bildeflaten eller til å beskrive en form.

Et bidrag til å forklare Christiansens tendens til å nøytralisere motsetninger kan ligge i at maleren dermed ikke slipper tak i de maleriske problemstillingene som overordnet for i stedet å la motivet ta overtaket i bildet. Unektelig er det slik at der et motiv oppleves som spesielt interessant, dramatisk, underlig og spenningsfylt, vil det trekke det meste av oppmerksomheten bort fra den maleriske fremstillingen. Der det teatrale blir rådende i et bilde, vil som oftest oppmerksomheten avledes fra den maleriske utformingen. Bruken av portrettformatets konvensjoner kan altså i Christiansens tilfelle leses som uttrykk for et ønske om ikke å lede oppmerksomheten bort fra de maleriske problemstillingene.

Øivind Storm Bjerke